Preken til 17. mai 2021
- mai – en festdag. Det er ikke mange steder i verden, man feirer nasjonaldagen så fint og flott som i landet her. Kanskje de kan konkurrere litt i USA. Men her, på minste øy og i minste bygd – har det vært tog – det begynte jo en gang som barnetog men ble etter hvert for alle. Som tilflytter blir man rørt – og går med. Ja, vi elsker dette landet. Og vi har savnet at kunne feire det slik – nå for andre år på rad.
Det er passende å feire sin nasjon på dagen, hvor grunnloven ble signert og vedtatt. Det forteller om et samfunn, som grunder seg på lov og rett. Det er også flott å feire sin frihet og selvstendighet. På den måten blir feiringen også dels et håp om å bevare retten, friheten og selvstendigheten i samfunnet dels et håp om disse tre kan bli virkelighet også de mange, mange steder i verden hvor det trenges. Så kompliserte forholdene noen steder også er. I disse dagene vanskelig ikke å tenke på forholdet mellom palestinere og israelere.
Man kan ønske seg at verset fra Bjørnsons opprinnelige «Ja, vi elsker dette landet» (et vers som vi vanligvis ikke synger), kunne bli uttrykk for en erfaring som andre end norske, danske og svenske gjorde seg:
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!
Fiender kan komme til å se en bror i hverandres ansikt – da har det blitt dag mellom mennesker.
I dag hører vi så evangeliet med Jesu ord: Gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er.
Norge har 5 høytidsdager: Juledag, påskedag, pinsedag – og så 1. mai og 17. mai. De to siste er også definert som kirkelige merkedager. Derfor gudstjeneste i dag. Generelt sett vel den mest søkte nest etter julaften.
På sett og vis gir vi Gud det som er hans alle disse festdagene! I hvert fall mulighet for å huske Gud. De tre første handler om avgjørende sentrale ting i vår tro. At Gud ble menneske, delte vårt liv, at han overvant det, som er tungest å dele, døden, og at han sendte sin ånd til opplysning og opplivelse. Det feirer vi med de tre av høytidsdagene. På de to siste merkedager feirer vi felleskap mellom mennesker. Fellesskap om rett fordeling av arbeide og overskudd av arbeide og felleskap om vår nasjon.
Det er rett å ha Gud med i feiringen. Er Gud med på den måte Jesus snakker om det – veldig tydelig i dag - da blir ingen av de menneskelige felleskapene til undertrykkelse og maktmisbruk, hva alle menneskelige felleskaper risikerer å bli.
Hva mente Jesus med det han sa om skattens mynt? Ikke noe med 3 deler til Gud 2 deler til keiseren. Heller ikke omvendt. Spørsmålet er jo triks. Svarer han ja til å betale skat, så ville noen se ham som forræder, sa han nei, kunne han meldes som opprører. Han viser dem at de på forhånd selv er involvert med keiseren – har hans mynt i lommen. Så altså, lev med det i systemet, som dere har akseptert å leve med. Når han så sir gi Gud hva Guds er kan ingen den gang ha hørt det annerledes end: Alt er Guds – derfor, i alt det, du lever i og er med i, gi det som er Guds. Det være seg også i nasjon og i fagforening.
Hva er Guds? Det er selvfølgelig hele den gudskapte natur, ja, det hele universet. Men det er også – blant alt dette - den helt spesielle valuta som heter mennesket. Hverken kroner, bit-coin eller dollars, men mennesket. Det har også et bilde preget inn i seg. Skapt som det er – i Guds bilde.
Vi skal alle speile dette bilde i den sammenheng, vi er i hva enten vi er innvandret greker eller norskfødt jøde, eller mann eller kvinne – eller bonden, vi trenger - like så vel som jordbærplukkeren, studenten, oljearbeideren, fiskeren, sykepleieren – den syke, den livskraftige pensjonerte, den som ikke kan mye mere end bare folde sine hender - alle som er tråde i samfunnets hverdagsklær og festbunad.
Vi skal speile Guds bilde. Lyse av det. Vi vet mye om hvordan helt av os selv. Vi er skapt i det. Men det kan jo bli mørkt om det i mennesket. Det blir det vel av og til hele tiden. Mismot, ondskap ute fra og innefra kan sløre og dempe, true med å slukke. Det var derfor Jesus kom. Verdens lys. Han viste en kjærlighet som er sterkere end alt, som ingen og intet kan skille os fra. Guds. Tar vi den til oss, da er vi som en gullmynt, just ploget opp av den sorte jord, som så sollyset faller på – og vi speiler himmelen selv. Vi blir himmelspeil i mulde, som dikteren Grundtvig har sagt det.
Jesu er lys ved den veien han gikk. Og ved det han lærte oss. Konkrete ting, nestekjærlighet, kjærlighet også til fienden. At vi ikke skal presse noen ut av felleskapet, at vi tilgir og forsoner oss med hverandre. At vi deler med hverandre. Att det er rom for alle. Den med annen tro var ikke uten for hos Jesus. Den som var foraktet heller ikke. Også den rike kommer han til.
Vi har jo demokrati i keiserens sted, og vi er med våre politiske handlinger, våre valg av makten, vi er selv del av det som Jesus kalte «keiseren». Vi har ansvar der. Og det hele er Guds. Men det vokser fram et spesiell rike – inn i det politiske rom, og rundt om mennesker i det private livet, også ut i mulige aktiviteter og engasjementer langt av led. Det er det rike, Jesus kaller Guds rike. Jesus kaller det også himmelrike og det evige. Det siste er viktig og: det har ikke døden som grense. Det vokser frem gjennom den enkelte som handler ut av gleden og kjærligheten over akkurat det, han viste og lærte oss. Det blir til Mer himmel på jord, som det norske kirkeråds visjon er. Alltid i kamp, bølger fram og tilbake. Men la os feire all det som er godt også i det nasjonale felleskapet, hvor kampen skal gjelde friheten først og sist – så at kjærlighet og menneskelighet får de beste vilkårene.
Vi har jo faktisk tre merkedager i rad først i mai. 1. og 17. mai – og 8. mai, Norges frigjørelse fra den tyske besettelse og det nazistiske styre. Her gav mennesker deres liv for saken. Det er det vanskeligste å ta fatt på i «keiserens» domene. Når skal man kjempe med risiko for egen død og andres. Når skal noen beslutte noe, som tar andres liv. Det er ikke noe man kommer lett til – Guds bilde bærer både jeg og den annen.
I siste ende er det som Paulus sir «vi har også vår borgerrett i himmelen». Og jeg vil slutte med noen ord som en dansk journalist har skrevet akkurat i disse dage og som er kritisk overfor den nasjonalisme, han ser komme frem i Danmark: «Gleden er for ham og hende, som ikke godtar noen anden herre end Herren sin Gud, og som bare er Himmelens patriot.»
Med det vil jeg ønske dere alle en gledelig 17. mai, med takk for frihet og rettferdighet - kanskje feiret mere stille og mere bare i hjertet enn vanlig. Men hjertet har alltid sin fulle rett.
Amen